Bergen, Hund, Oppdatering, Tur

Endelig sol!

Forrige helg var det sol igjen! Det var utrolig deilig. Det er evigheter siden jeg så solen mer enn i en time. Da var jeg og Momo kjappe på labbene og kastet på oss seler og utetøy, og vi skulle gå en sti jeg hadde sett på Bing Maps. Jeg hadde ikke lagt merke til den tidligere, så jeg var egentlig litt i tvil om det var noe der.

Deilig å gå i skogen

Deilig å gå i skogen

Det måtte litt knoting til, men jeg skjønte til slutt hva Bing mente var en god nok sti til at den skulle få være med på et kart. Jeg er litt uenig, Bing. Det var ikke mye sti, men heller flekker med noe mindre vegetasjon. Vi klatret allikevel opp, for jeg var nokså sikker på at det var en skikkelig sti lenger oppe. Når vi nærmer oss toppen, forsvinner «stien» helt. Jeg stopper opp og klør meg litt i hodet, mens Momo traver foran meg i bånd.

Plutselig setter han seg fast i noe lyng, og klynker litt. «Jada, masa», tenker jeg og prøver fortsatt å finne en grei vei opp. Så kjenner jeg at beltet rundt livet som Momo er bindt til, slakkes litt, jeg ser opp, og ser stumpen til Momo i det han traver videre opp over kanten – helt uten bånd. Da ble det fart på skrotten og all sjenanse for å bli møkkete var borte, jeg kastet meg oppover i lyngen, klatret, slet og dro meg opp og så Momo borte på stien. Han er som mange andre shibaer, sta, eventyrlysten og ikke særlig interessert i å komme når jeg roper. I tankene hadde jeg allerede begynt å tenke «åh, nå må jeg ringe Espen og si at vi må på Momo-jakt, jeg kan skrive i Nitro-gruppa, håper noen hundefolk får tak i han, håper han ikke løper ut i veien, jeg er jo ikke kjent her jeg kommer aldri til å se han igjen, whæ whæ». Jeg vet at jeg har én sjanse til å få tak i pelsen, og det er ikke ved å kjefte og brøle i hvert fall. Jeg setter meg ned, utbryter med den gladeste og kuleste stemmen jeg har «HEI Momo! Er duu her? Nei så gøy! Kom hit a, så skal vi leike litt!» og jammen blir han ikke like glad og løper fornøyd mot meg, slik at jeg får hektet på båndet igjen i selen. Lettet og glad blir alle panikkplaner avlyst, og vi trasker videre.

Kommet oss opp og skuer ut!

Kommet oss opp og skuer ut!

Det viser seg å være en kjempefin sti, med flott utsikt og sol som varmer på kinnet. Det er fortsatt litt snø igjen her og der, og ganske bløtt flere steder. Men det er jo bare et fint vårtegn, så det skal jeg bare være glad for! Planen var å plukke opp en cache, men den lå litt kronglete til. Da måtte vi ha gått ganske bratt ned, og der er ikke jeg på mitt beste.

Litt bilder fra turen:

Soool i pelsen!

Soool i pelsen!

Vi krysset et stort jorde/beiteområde, men så ingen tegn til andre dyr. Kanskje for tidlig…

Dumme sele, ødelegger bildet...

Dumme sele, ødelegger bildet…

Skuer utover sitt nye kongerike

Skuer utover sitt nye kongerike

Flere firbeinte her vært her og tråkket

Flere firbeinte her vært her og tråkket

Previous Post Next Post

No Comments

Leave a Reply